Oktober
Full fart på gyteplassen
I oktober, før isen legger seg, gyter laksen i mange elver. I vintervarme elver i sør gyter den gjerne senere. Men uansett når gytingen starter, har laksen pyntet seg skikkelig. Gytedrakten til hannlaksen er spesielt fargerik og flott. Hannen henter farge og energi fra fiskekjøttet. Skinnet blir rødlig, og underkjeven får en skikkelig krok. Kroken er godt egnet til å slåss med, og både fargen og kroken skal imponere hunnlaksen.
Hunnen blir ikke så fargerik i skinnet som hannen. Hun blir mer brunlig. Hunnlaksene investerer heller i produksjon av store, rødoransje rognkorn – hele 1450 stykker per kilo kroppsvekt. Det er gytingen som er målet i livet til en villaks, for den gir mulighet til å videreføre genene sine til neste generasjon.
Rogna legges i en gytegrop, som hunnlaksen graver. Hun bruker halen til å grave og gattfinnen til å måle riktig dybde. Den tøffeste hannlaksen er straks på plass og befrukter rogna, som hunnlaksen raskt dekker med et beskyttende lag grus. Så skal rogna ligge der under grusen gjennom en lang vinter og utvikle seg.
På gyteplassene er det alltid noen små luringer som vi kaller for gyteparr eller snikgytere (sneakers på engelsk). Disse småtassene er kjønnsmodne laksehanner som ennå ikke har vært på næringsvandring i havet. De lurer seg frempå og er med på å befrukte rogna.
To steder i Norge – i øvre Namsen i Trøndelag og i Otravassdraget i Agder – lever det to helt spesielle laksebestander. Felles for dem er at de ikke vandrer til havet. Både hunnlaksen og hannlaksen blir kjønnsmodne i ferskvann. De har levd isolert etter at landhevingen skilte dem fra den sjøvandrende laksen for nærmere 10 000 år siden. Vi kaller dem for relikt laks.
Namsblanken i øvre Namsen lever hele livet i raskt rennende elvevann. Byglandsbleka bruker Byglandsfjorden som oppvekstområde. Gytetiden for namsblanken faller sammen med gytetiden for den sjøvandrende laksen lenger ned i vassdraget. Byglandsbleka gyter først i desember.