Deanufanas – Elvebåten

Av Aage Solbakk

 Den nye elvebåten – dorgebåten – ble utviklet på 1950-tallet. Den var kort, bred og ganske flat i bunnen. Den var lett å manøvrere i strie stryk. Foto: Mihkku Solbakk.

Fanas er et fellessamisk ord for båt. Det kan være 3000–4000 år gammelt.

Vi vet at de eldste sjøsamiske båtene var laget av skinn. De ble trukket med hvalrosshud – morššanáhkki – og holdt sammen med søm og surringer av sener fra villrein. I Kárášjohka/Karasjok ble det laget noen skinnbåter på 1800-tallet. De ble sydd av okseskinn – burrunáhkki.

De eldste båtene i Tana var veldig lange og smale. De ble kalt for goargŋun-fanas (ent.) – stakebåter. Lengden kunne variere fra 7 til 10 meter. De ble brukt til å frakte mennesker og varer. De var gode å stake i både rolig og stri strøm.

Båtbygging var en viktig tilleggsnæring for folk i den øvre delen av dalen. Der fantes det nemlig furuskog som egnet seg godt til båtmateriale. Derfor oppstod det en unik båtbyggingstradisjon i øvre Ohcejohka/Utsjok og Kárášjohka/Karasjok.

Den tradisjonelle elvebåten – stakebåten – var lang og smal. Foto: Deanu Musea – Tana Museum.

Fløting av tømmer fra Anárjohka til Tanamunningen har lange tradisjoner. Det gjorde at båtbygging også ble tatt opp i nedre Tana. Den siste båtbyggeren her var Nils Andreas Lavde (1920–2003) fra Hárrejohka/Harrelv.

Folk hadde ulike kunnskaper om og talent for båtbygging, og båtene fikk egenskaper etter båtbyggeren. Det ser vi av navn som Láidde-fanas (Laiti-båt), Eino-fanas (Eino-båt) og Lávde-fanas (Lavde-båt).

På 1900-tallet ble stangfiske fra båt – oaggun – en viktig binæring for mange i Tanadalen. Det gjorde at man trengte en ny båttype som kunne brukes i strie stryk med gode laksekulper. Stakebåten egnet seg dårlig til roing i stri strøm.

Den nye båttypen ble kalt oaggunfanas på samisk. Oaggunfanas (dorgebåten) var både kort og bred og ganske flat i bunnen. Den var lett å styre i strie stryk.

Oaggunfanas ble videreutviklet etter andre verdenskrig, etter at påhengsmotoren ble vanlig i elvedalen. Den kom til dalen på 1920-tallet. Det ble laget «vinger» – soaját – som ble festet nederst på bakstykket på båten – liehkku. Vingene gjorde at båten ikke steilet eller vippet opp når man brukte påhengsmotor.

I Kárášjohka/Karasjok har man hatt en lang båtbyggingstradisjon. Påhengsmotor og stakebåt fotografert av Wilse i 1933. Foto: Wilse / Norsk Folkemuseum.

Han som utviklet den nye båten, var Hans Halonen fra Njuorggán/Nuorgam.

Henry Pottinger

I 1857 besøkte engelskmannen Henry Pottinger og kameraten hans Tanaelva. Med leide roere fra Kárášjohka/Karasjok reiste Pottinger og fiskekameraten hans nedover elva i flere etapper for å fiske laks. Etter at de var ferdige med å fiske, skulle de passere Geavŋŋis/Storfossen, som de fryktet.

Pottinger og kameraten hans ble veldig imponert over samenes håndtering av båtene da de skulle ta seg ned «Storfos» – Storfossen (Pottinger, 1905).